Medieproduksjon: Krever medieutviklingen ny dannelse?

I boka Mediedanning og mediepedagogikk (2007) skriver Svein Østerud om dannelse, og om man trenger en ny dannelsestenkning fordi man har en rask medieutvikling. Han trekker linjene fra læreplanene fra 70 tallet og frem til vår tid, dvs. frem til den siste læreplanen, 2006.

Østerud peker blant annet på M87 som har et dobbeltsidig syn på mediene, der skolen på den ene siden skulle lære elevene kritisk tenkning til mediene, samtidig som man kan nyttegjøre seg dem i skolearbeidet. Utover 90 årene ser vi en tendens fra blant annet tidligere utdanningsminister Gudmund Hernes som ser en mer konfliktfylt motsetning mellom den høyere vitenskap på den ene side, og mediebudskapene på den andre. Her oppfattes mediene som usanne, myter og fordomsskapende.

Etter 2000 skjer det en endring i dannelsestenkningen, der teknologien utfordrer dannelsestenkningen. IT blir endret til IKT, der K står for kommunikasjon. Man har fått øynene opp for det kommunikative potensialet, der man ser at barn vokser opp med en mediefylt hverdag bestående av e-post, ”chatting” og utveksling av SMS.

Når digital kompetanse løftes opp til å bli en av de fem grunnleggende ferdighetene, gjøres dette i lys av den hurtige endringen som samfunnet beveger seg inn i. De som ikke behersker teknologien, vil bli annenrangs borgere, stå utenfor viktig kompetanse for å kunne bruke tjenester, delta i det offentlige rom, og tilegne seg nødvendig kompetanse til fremtidige jobber.

Men det ble snart utarbeidet en stortingsmelding, der dannelse kommer inn som et tillegg til de fem grunnleggende ferdighetene. Det som synes å mangle er en teori om hvordan vi mennesker tar i bruk teknologien med et bestemt formål, der teknologien, verden rundt oss, og oss selv frembringer det Østerud kaller en sosiokulturell teori. Her lager forfatteren en modell mellom Subjekt og Objekt, med et tredje punkt, kalt Artefakt. Artefakt er her de fysiske redskaper vi bruker for å kommunisere, slik som språket, bøker, tavler, og naturligvis datamaskinen. Også språket er et viktig Artefakt.

Dannelse blir trukket frem som den nye ”literacy” – et sett av sosiale praksiser, der skriftspråket og andre symbolske medieringsformer er involvert. (Vettaranta, 2007 s. 50) Dannelsestenkningen ser ut til å hatt et viss gjennomslag i Kunnskapsløftet i enkelte fag. Elever blir her gitt mulighet og rom til dannelsesprosesser. Dyktige lærere vil kunne gi elevene oppgaver der kritisk analyse kan virke parallelt med kreative og ekspressive uttrykksformer. Det legges med andre ord opp til at elevene både skal lære seg å se farer og fordeler med mediene i fagene, og på den måten kunne flette inn sin erfaring fra det private rom og fritid inn i skolen og undervisningen.